Vi hos Brækhus Advokatfirma har merket en mer maskinell, strengere og mindre fleksibel praksis knyttet til inndriving av utestående skatt og merverdiavgift. Vi kan illustrere dette gjennom to nylige eksempler.

I eksempel nr. 1 har vi en kunde som solgte sin leilighet med betydelig gevinst.

Kunden hadde bodd i leiligheten under ett år og skattesubjektet og skattemyndigheten var enige om at gevinsten var skattepliktig. Skattesubjektet fikk forhåndsutfylt skattemelding hvor gevinsten var beregnet (salgssum fratrukket kjøpesum justert for dokumentavgift). Skattesubjektet hadde imidlertid hatt andre utgifter – den kanskje mest betydelige utgiften var meglerutgifter, men det var også gjort noen påkostninger som det ble opplyst om i skattemeldingen og følgelig justerte skattesubjektet gevinsten noe ned ved innlevering av skattemelding. Skattesubjektet ble tilskrevet av Skatt øst for å dokumentere utgiftene til megler, oppgradering og lignende. Så langt fungerte systemet som det er ment å fungere. Problemet var imidlertid at skattesubjektet var på en relativt lang tjenestereise når brevet ankom og rakk ikke å svare innen svarfristen. Skattesubjektet fikk følgelig nytt skatteoppgjør hvor gevinsten var justert tilbake til den opprinnelige gevinsten. Etter hjemkomst tok skattesubjektet kontakt med Skatt øst for å klage på endringen og fikk da opplyst at klagefristen var 6 uker fra nytt skatteoppgjør var tilsendt (altså ikke fra endringsvedtaket).

Skattesubjektet tok så kontakt med Brækhus Advokatfirma og opplyste om ovenstående. Vi klaget på skattefastsetting på vegne av skattesubjektet med henvisning til at klagefristen måtte være å anse som forlenget da skattesubjektet hadde fått dette opplyst fra Skatt øst.

Klage ble sendt på ordinær måte med alle etterspurte vedlegg og man ventet egentlig bare på at vedtaket ble endret tilbake til opprinnelig påstand i innlevert skattemelding. For ordens skyld ble også Oslo kemnerkontor kontaktet for å unngå en inndrivning av kravet og avtale ble gjort om at kemnerkontoret skulle si fra i god tid om inndrivning ble iverksatt (slik at skattesubjektet kunne gjøre opp for seg for senere å få tilbakebetalt pengene når man vant frem i den materielle saken).

Det neste som skjedde var at skatteyter fikk en regning av Oslo kemnerkontor. Vi tok da kontakt med Oslo kemnerkontor og minnet om avtalen om at kontakt skulle opprettes før inndriving av kravet. – Oslo kemnerkontor uttalte da at de ikke kan gjøre noe med saken og at Skatt øst måtte kontaktes.

Skatt øst på sin side avviste klagen på bakgrunn av at den var sendt inn for sent. Dette medførte at vi igjen henviste til avtalen om utsatt klagefrist og bad samtidig om at klagen uansett ble tatt under behandling da saken var enkel, oversiktlig og godt opplyst. I tillegg hadde det gått kort tid og beløpet måtte ansees å være vesentlig for skatteyter. Det ble også bedt om at Skatt Øst tok kontakt i god tid før søksmålsfristen gikk ut slik at man i alle tilfeller kunne ta ut et søksmål for å få avklart saken.

I mellomtiden tok Oslo kemnerkontor utlegg i lønn hos skatteyter – dette ble gjort relativt tett opp under utbetaling av ordinær lønn slik at en eventuell innbetaling fra skatteyter sin side ikke ville blitt registrert og man risikerte å betale for mye skatt. Skatteyter valgte da å la arbeidsgiver gjennomføre ett lønnstrekk og så betale inn restsummen. Da skulle man i alle fall tro at den likviditetsmessige siden av saken så langt var lagt død. Etter første lønnstrekk og innbetaling av restsummen tok imidlertid Oslo kemnerkontor utlegg i skatteyters bankkonto (selv om hele skattekravet var betalt). Dette utlegget ble bestridt og akseptert av Oslo kemnerkontor som avregistrerte pantet i bankkontoen.

Skatteyters arbeidsgiver har plikt til å innrapportere utleggstrekk i lønn på eget skjema. Problemet er at kemneren ikke registrerer innbetaling av utlegg i lønn før skjemaet er mottatt for deretter å tilskrive arbeidsgiver om stans i lønnstrekk. Da det kunne dokumenteres gjennom lønnsslipp og bankkopi at hele skattekravet var betalt ble skatteyters arbeidsgiver tilskrevet av Oslo kemnerkontor for midlertidig stans i lønnstrekk. Det gikk bra èn måned, men da arbeidsgiver kontaktet Oslo kemnerkontor for å høre om lønnstrekk måneden etter ble det fra Oslo kemnerkontor opplyst at det fortsatt var et beløp utestående og beløpet ble følgelig trukket i lønn. I mellomtiden hadde også Oslo kemnerkontor motregnet skattekravet mot for mye betalt skatt året før. Alt i alt så hadde nå skatteyter betalt hele skattebeløpet to ganger.

Når vi igjen tok kontakt med Oslo kemnerkontor for å høre om hvordan dette kunne skje undret saksbehandleren seg over at skatteyter brukte penger på advokat og mente at dette skulle det ordnes opp i på en enkel måte. Til dags dato er saken ikke løst likviditetsmessig (over to måneder etter dobbel betaling ble gjort).

Når det gjelder den relativt enkle materielle saken behandlet ikke Skatt øst denne før søksmålsfristen var ute. Skatteyter måtte således saksøke Staten ved Skatt øst for å få realitetsbehandle sin klage. 1-2 uker etter søksmålet var sendt mottok imidlertid skatteyter brev om at Skatt øst godtok fradragene i gevinsten og søksmålet ble trukket tilbake. Vi trenger ikke engang gå inn på diskusjonen om rettsgebyr da den blir for lang.

Så ved å være på en enkel tjenestereise har skatteyter måtte betale skattebeløpet to ganger, fått en betalingsanmerkning, fått utleggspant i lønn og pant i sin bankkonto, klaget på vedtaket og anlagt sak mot Staten – alt for å avgjøre en sak som for undertegnede fremstår som relativt enkel og godt opplyst. Eller avgjøre – formelt er det avgjort men de likviditetsmessige konsekvensene av saken er fortsatt ikke løst flere måneder etter at skatteyter har betalt inn alt for mye skatt.

Det kan ikke være sånn at enkle skattesaker ikke kan løses på mer minnelige måter. Vi forstår selvsagt at man må ha noen kjøreregler, men ressursbruken i denne saken fremstår som helt ute av proposisjoner i forhold til sakens kjerne – så får vi se da, om man må beslaglegge flere ressurser for å faktisk få tilbakebetalt pengene.

MVA

I eksempel nr. 2 er skattesubjektet et utenlandsk selskap som har drevet avgiftspliktig virksomhet i Norge i flere år. Selskapet har full fradragsrett for merverdiavgift.

Selskapet fikk kontroll på en MVA-melding som resulterte i et varsel om etterberegning av utgående merverdiavgift på MNOK 100. Etterberegningen var begrunnet i at selskapet hadde levert varemoduler på eksportsalg til Norge, men hvor varemodulene inngikk i en avgiftspliktig nøkkelkontrakt. Det ble fattet vedtak tråd med varselet og selskapet ble etterberegnet med MNOK 100 i utgående mva. Varslet tilleggsskatt ble frafalt.

Vedtaket ble fattet første uken i juli og skyldig merverdiavgift forfalt til betaling tredje uken i juli. Ved en inkurie ble vedtak kun sendt til selskapet, selv om selskapet var representert av advokat. På grunn av ferieavvikling ble selskapet først oppmerksom på vedtaket i midten av august. Betalingsfristen var da oversittet med 3 uker og skattekontoret hadde begjært utleggsforretning.

Vi anmodet om at selskapet skulle innvilges en lengre betalingsfrist av hensyn til sakens omstendigheter samt beløpets størrelse. Det ble poengtert at selskapet hadde behov for tid til å områ seg; etterfakturere sine kunder og korrigere vareinnførsel inn til Norge. En slik pragmatisk og praktisk tilnærming var ikke mulig. Vi ble henvist til å søke om lemping etter skattebetalingsloven, som er en ressurs- og tidkrevende prosess for begge parter. Prosessen ble imidlertid igangsatt og søknad sendt i god tid før utleggsforretning skulle avholdes. Søknaden ble likevel ikke ferdigbehandlet før namsmannen avholdt utleggsforretning og tok utlegg hos en større kunde.

Det var forut for og i lempingssøknaden ettertrykkelig poengtert at selskapet i forbindelse med kontrollen korrigerte vareinnførselen inn til Norge som legitimerer selskapet til å fradragsføre innførselsmerverdiavgift. Innførselsavgiften var av tilsvarende størrelse som det etterberegnede beløpet med unntak av mindre valutaforskjeller. Staten skulle m.a.o. ikke ha noe proveny da det kun forelå rene formalfeil, noe skattekontoret var godt kjent med. Det forelå således ikke sikringshensyn fra statens side.

I forkant av utleggsforretningen hadde skattekontoret altså et krav på selskapet og selskapet et tilsvarende motkrav på staten. Man skulle tro at det i slike tilfeller burde være vilje og evne hos staten til å se slike sammenhenger og derfor ikke påføre skattesubjektet betydelige ulemper. Det forelå åpenbart grunnlag for å utsette tvangsinnfordring uten at dette ville svekke statens posisjon som kreditor. Skattekontoret var imidlertid ikke interessert i dette. Staten skulle sikre sin kreditorposisjon ved å ta utlegg siden all utgående avgift skal betales (og deretter utbetales som inngående avgift) enten frivillig eller ved tvang. Dette gjelder da åpenbart uavhengig av hvilken ressursbruk dette krever av det enkelte skattesubjekt eller av staten selv.