Høyesterett med dom om virksomhetsoverdragelse

Høyesterett avsa den 26. juni 2020 dom i den såkalte ISS-saken. Saken gjelder overgang av rettigheter og forpliktelser i forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstakere ved virksomhetsoverdragelse fra statlig til privat virksomhet. 61 renholdere som tidligere hadde arbeidet i Forsvarsbygg krevde å beholde særpensjon, opptjening av offentlig AFP og oppsigelsesfristene de hadde hatt før virksomhetsoverdragelsen.  

Sakens bakgrunn

Staten besluttet i 2016 at renholdet av Forsvarets bygningsmasse skulle legges ut på anbud. Tidligere hadde Forsvarsbygg benyttet egne ansatte til renholdet. Selskapet ISS Facility Services AS (ISS) vant anbudet. Det var enighet om at dette utgjorde en virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljølovens forstand. I henhold til reglene om virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljøloven § 16-2 overtok ISS som arbeidsgiver for renholdere som tidligere hadde vært ansatt i Forsvarsbygg.

Som ansatte i Forsvarsbygg var renholdsarbeiderne offentlige tjenestemenn og omfattet av den dagjeldende tjenestemannslovens regler, herunder stillingsvernsreglene. De ansatte var også medlemmer av Statens pensjonskasse, og deres arbeidsforhold var i tillegg regulert av Hovedtariffavtalen i staten samt en rekke særavtaler inngått mellom Forsvarsbygg og arbeidstakerorganisasjonene.

Sakens spørsmål

Tvisten for Høyesterett gjaldt om de overførte ansatte etter virksomhetsoverdragelsen beholdt sine oppsigelsesfrister etter reglene for statsansatte, om de fortsatt hadde rett til særalderspensjon knyttet til særskilte aldersgrenser for stillingene og til avtalefestet pensjon (AFP) etter reglene for ansatte i staten.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett kom til at arbeidsavtalenes henvisning til statsansattes oppsigelsesfrister i dagjeldende tjenestemannslov (nåværende statsansattelov) inngikk i arbeidsavtalene også for ISS. Disse oppsigelsesfristene gjaldt derfor videre i forholdet mellom arbeidstakerne og den nye arbeidsgiveren (ISS) etter virksomhetsoverdragelsen, selv om de ansatte ikke lenger var statsansatte. I praksis innebar dette at oppsigelsesfristen ved oppsigelse fra arbeidsgivers side i de fleste tilfeller var seks måneder, noe som for majoriteten av de ansatte var vesentlig lenger enn fristene som gjelder etter arbeidsmiljøloven § 15-3.

Høyesterett kom videre til at reglene i arbeidsmiljøloven § 16-2 tredje ledd annet punktum, som gir ny arbeidsgiver anledning til å erstatte pensjonsordningen hos den tidligere arbeidsgiveren med sin egen pensjonsordning (det såkalte «pensjonsunntaket»), omfattet både særalderspensjon og AFP i staten. Dette innebar at verken særalderspensjon eller AFP fulgte med de ansatte videre til ISS som ny arbeidsgiver. I stedet ble de ansatte omfattet av ISS sin allerede eksisterende kollektive pensjonsordning. Dette innebærer at de ansatte må starte opptjeningen i ISS sin egen AFP-ordning. Mange av de ansatte som var omfattet av søksmålet er imidlertid i en slik alder at de ikke rekker å opptjene nødvendig antall år før de når AFP-alder. Dermed mister de den retten de hadde som statsansatte til å gå av med AFP, og må jobbe flere år lenger enn de hadde lagt til grunn.

Dommen gir veiledning om hvilke rettigheter som anses å følge med videre til ny arbeidsgiver etter en virksomhetsoverdragelse, og gir sentrale avklaringer om hvilke rettigheter som inngår i arbeidsavtaler og om reglene om kollektiv tjenestepensjon ved virksomhetsoverdragelse.

Brækhus Advokatfirma bistår arbeidsgivere nasjonalt og internasjonalt innenfor arbeidsrettslige problemstillinger.

29.6.2020