Klageskriftet er et formelt steg som Kommisjonen tar når de etterforsker om det har foreligget et brudd på konkurranseretten, og meddelelsen var i dette tilfellet begrunnet i mistanke om ulovlige avtaler om geoblokkering. Slike avtaler begrenser forbrukernes rettigheter og salg over landegrensene.

Hva gjelder saken?

I april kom EU-kommisjonen med en pressemelding om at videospilldistribusjonsplattformen Valve, samt fem videospillutgivere, kan ha brutt EUs konkurranseregler. Det påståtte bruddet gjelder en avtale hvor Valve, som gir ut aktiveringskoder ved hvert kjøp av dataspill, la en såkalt «geoblokkering» på aktiveringskodene for å hindre grenseoverskridende salg. Forbrukere kunne da ikke kjøpe spillene til en lavere pris fra andre EU-stater. Flere av videospillselskapene hadde i tillegg inngått eksportrestriksjoner i avtaler med andre distributører som hindret dem i å selge spillene utenfor det avtalte landet. Slike konkurransehindrende avtaler er i strid med TFEU («EU-traktaten) artikkel 101.

Hva er geoblokkering?

Geoblokkering er en teknologi som begrenser tilgangen til internettinnhold eller nettsider basert på brukerens geografiske plassering. Man hindre tilgang til nettsider på tvers av landegrenser og hindre at visse kategorier kjøpere kan fullføre ordrer, kjøpe varer eller laste ned innhold fra selgerens nettsider. Man kan nekte levering av varer over landegrenser og gi forskjellige priser og kjøpsvilkår avhengig av kjøperens nasjonalitet eller lokasjon. Virksomheten setter dermed opp barrierer for handel fra sine nettsider, i strid med EUs mål om et fritt indre marked.

Rettslige begrensninger for bruk av geoblokkering: Forordning om forbud mot ubegrunnet geoblokkering og forbudet mot konkurransehindrende avtaler

Geoblokkering er ikke i seg selv ulovlig, og det kan være gode grunner til at slik teknologi benyttes. Det er først når geoblokkeringen fører til ulemper for forbrukere eller er konkurransehindrende, at geoblokking kan anses som i strid med konkurranseretten. For å tydeliggjøre regelverket, har EU vedtatt en forordning om geoblokkering, som trådte i kraft 3. desember i fjor.

Forordningen innfører et forbud mot uberettiget geoblokkering og andre former for diskriminering basert på forbrukeres nasjonalitet og lokasjon innad i EU. Dermed er det ikke adgang til å diskriminere mellom EU-kunder ut ifra et ønske om å dele opp markedet langs landegrenser, når dette har til formål å øke fortjenesten på bekostning av utenlandske forbrukere.

Virksomheter kan likevel ha berettigede grunner til å ikke selge sine varer og tjenester over landegrensene, eller til å anvende ulike avtalevilkår for leveranser. Det fremgår av fortalen til forordningen at juridisk usikkerhet knyttet til å levere varer til en annen EU-stat, så som at man har problemer med å få oversikt over risikoer med hensyn til forbrukerlover, lover om miljø- eller merkelovgivning eller skatt og skattemessige forhold, kan være eksempler på slike «berettigede grunner.» I tillegg blir ikke virksomheter pålagt å levere en vare til en kunde i en annen EU-stat, dersom de ikke tilbyr dette i sine alminnelige forretningsvilkår.

Videre forbyr også EUs konkurranselovgivning å inngå vertikale avtaler – avtaler mellom ulike ledd i omsetningskjeden – som hindrer, begrenser eller forvrenger konkurransen. Kommisjonen har gitt ut retningslinjer for hva som skal til for at vertikale avtaler anses som i strid med konkurranseretten og når slike avtaler er lovlig. Om avtalene er forbudt vil etter disse retningslinjene komme an på de spesifikke omstendighetene og fakta i det aktuelle tilfellet, hvor blant annet avtaleforholdet mellom partene og graden av markedsandelen partene har spiller inn. Markedsdeling vil normalt utgjøre en form for særlig alvorlig overtredelse av konkurranselovgivningen, men også til denne regelen finnes det noen unntak. Dette gjelder særlig innenfor distribusjon av varer og tjenester hvor det kan være gode grunner for at en enkelt distributør får enerett til å selge varene i et gitt område i en gitt periode, eller mer permanent. I så fall må avtalen ikke hindre passivt salg mellom eksklusive distributører – kundene må fritt kunne velge å kjøpe av en distributør i et annet land, selv om denne ikke har lov til å aktivt markedsføre sine varer utenfor eget territorium.

Hvordan påvirker forordningen virksomheter som bruker geoblokking når de selger varer og tjenester online?

Den nye Geoblokkering-forordningen medfører flere begrensinger for virksomheter som selger varer og tjenester online til europeiske kunder. Virksomhetene må blant annet:

• La alle kunder benytte seg av de kortbaserte betalingsløsninger som virksomheten tilbyr. Dette innebærer at virksomhetene fritt kan velge hva slags betalingsløsninger de ønsker å tilby, men dersom de for eksempel tilbyr betaling med visakort i betalingsløsningen, kan de ikke begrense dette tilbudet til å gjelde visakort fra bestemte EU-stater. Gi alle forbrukere tilgang til virksomhetens hjemmeside, uavhengig av hvor kunden befinner seg eller kommer fra
• Ikke automatisk videresende kundene til deres lands hjemmesider (for eksempel hvis google.com sender deg automatisk til google.no eller foreslår at du går dit). Det kreves samtykke til dette.
• Holde den internasjonale nettsiden åpen for tilgang, selv om forbrukeren har samtykke til å bli videresendt til nasjonal side. Ikke anvende forskjellige alminnelige forretningsvilkår og priser på bakgrunn av kundens nasjonalitet eller geografiske tilhørighet ved salg av varer og tjenester (med visse begrensninger).

Bestemmelsene i konkurranselovgivningen om begrensninger på passivt salg kan også komme til anvendelse dersom virksomheter avtaler seg imellom å bruke geoblokking på en måte som ikke er i tråd med geoblokkeringsforordningen, eller som forhindrer passivt salg. Dette kan være forbud mot å markedsføre varene på andre språk enn det som brukes i territoriet distributøren har fått tildelt eller forbud mot å bruke andre domener enn det nasjonale (.no for Norge). Videre er det ikke tillatt for grossisten eller produsenten å sanksjonere salg via internett utenfor distributørens territorium, eksempelvis ved å kreve at distributørene begrenser nettsalget til en prosent av totalt omsatt volum eller at nettsalg prises høyere enn i butikk. Markesføringskampanjer på nett som retter seg spesifikt mot andre distributørers territorium er dog å gå over streken og kan forbys.

Det at EU-Kommisjonen nå har tatt et formelt steg i å undersøke om det foreligger brudd på konkurranseretten på grunn av geoblokkingen, gir et signal om at Kommisjonen følger med på ulovlig geoblokkering og avtaler om dette.

Veien videre

Dersom Kommisjonen, etter å ha gitt Valve og de fem videospillutgiverne muligheten til å forsvare seg, kommer til at det er tilstrekkelig bevis for overtredelse, kan Kommisjonen fatte en beslutning om å forby avtalen og pålegge virksomhetene bøter på opptil 10% av selskapets årlige omsetning på verdensbasis.

Saken illustrerer at ulovlige geoblokking og avtaler mellom virksomheter om slike funksjoner, kan få store konsekvenser for de aktuelle virksomhetene. Brækhus bistår norske og internasjonale virksomheter i spørsmål knyttet til konkurranserett knyttet opp mot nyere teknologi, og følger saken videre.