Høyesterett gir med denne dommen forståelse av vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 10 og rekkevidden av den tariffrettslige retten til overtidsgodtgjørelse under reise

Sakens bakgrunn

Saken gjaldt tre reiser foretatt av en polititjenestemann høsten 2013. Polititjenestemann var tilsatt ved Gaular lensmannskontor i Sogn og Fjordane og i tillegg tilknyttet Sogn og Fjordane politidistrikts utrykningsenhet. I Norge skal alle politidistrikt ha en utrykningsenhet som kan utføre væpnede aksjoner og eskorteoppdrag for myndighetspersoner når de besøker distriktet.

De aktuelle reisene var foretatt i forbindelse med oppdrag for utrykningsenheten, herunder to eskorteoppdrag for henholdsvis Erna Solberg og Jonas Gahr Støre og en væpnet narkotikaaksjon.

Søksmålet

Etter dagens regelverk vil reisetid som oftest være å anse som fritid, uten rett til lønn eller avspasering.

Polititjenestemannen var av den oppfatning at de aktuelle reisene var arbeidstid. Han fremsatte derfor krav om overtidsgodtgjørelse overfor arbeidsgiver, som avslo kravet.

Polititjenestemannen reiste deretter søksmål mot staten v/Justis- og beredskapsdepartementet. I medhold av tvisteloven § 15-7 meldte Politiets Fellesforbund seg som partshjelper for polititjenestemannen.

Polititjenestemannen anførte at de aktuelle reisene var å anse som «arbeidstid» etter arbeidsmiljøloven § 10-1 og tilhørende vernebestemmelsen i kapittel 10. Av § 10-1 fremgår det at tid som «arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver» er å anse som arbeidstid. Det samme fremgår av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF (Arbeidstidsdirektivet) artikkel 2.

Det ble anført at da polititjenestemannen hadde startet sin reise på Gaular lensmannskontor som sitt faste arbeidssted og lastet tjenestebilen før vedkommende kjørte ut på oppdrag, måtte han anses for å ha stått til arbeidsgivers disposisjon. At han hadde medbrakt tjenestevåpen og meldt fra til Operasjonssentralen som kunne nå ham på samband under reisen måtte også trekke i samme retning.

Videre anførte polititjenestemannen at tariffavtalen Arbeidstidsbestemmelser for politi- og lensmannsetaten av 2013 (ATB 2013) §§ 3 og 15 nr. 7 ga grunnlag for overtidsgodtgjørelse for reisetiden, da dette var å anse som pålagt arbeidstid utover alminnelig arbeidstid.

Staten på sin side anførte at de aktuelle reisene ikke var å anse som «arbeidstid» etter arbeidstidsdirektivet og arbeidsmiljøloven kapittel 10.

Oslo tingrett avsa dom den 11. Desember 2014 og kom til at de aktuelle reisene ikke var å anse som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-1. Videre kom retten til at heller ikke tariffavtalen ATB 2013 ga polititjenestemannen krav på overtidsgodtgjørelse for reisene.

Polititjenestemannen anket dommen til Borgarting lagmannsrett som forkastet anken.

Polititjenestemannen anket deretter saken til Høyesterett.

Høyesteretts avgjørelse

Under saksforberedelsen innhentet Høyesterett en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen vedørende arbeidstidsbegrepet i arbeidstidsdirektivet og dens innvirkning på saksforholdet.

Etter EFTA-domstolens uttalelse erkjente staten at de aktuelle reisene var å anse som «arbeidstid» etter arbeidstidsdirektivet og arbeidsmiljøloven kapittel 10. Dette innebærer blant annet at polititjenestemannen hadde krav på hvile etter reisene.

Staten viste imidlertid til at spørsmålet om godtgjørelse for arbeidstid ikke er regulert i arbeidstidsdirektivet, og arbeidsgiver og arbeidstakere dermed står fritt til å avtale slik godtgjørelse i medhold av arbeidsmiljøloven § 10-12 fjerde ledd.

Staten anførte at verken overtidsbestemmelsene i tariffavtalen ATB 2013 § 15 nr. 7 første ledd eller Hovedtariffavtalen i staten (HTA) § 13 nr. 2 og nr. 3 regulerer slik godtgjørelse da tariffavtalene ikke legger til grunn det samme arbeidstidsbegrepet som arbeidstidsdirektivet og arbeidsmiljøloven.

Høyesterett tok utgangspunkt i avgjørelsen Rt. 2001 s. 418 (den såkalte «Kårstø-saken»). I nevnte sak hadde Høyesterett vurdert et tilfelle hvor Statoil hadde flyttet en arbeidstakers oppmøtested på Kårstø fra hovedporten og lenger inn på anlegget. Dette medførte en forlengelse av arbeidstakerens samlede reisetid på ca. 25 minutter. Høyesterett kom til at dette ikke kunne medføre at arbeidstakeren sto «til disposisjon for arbeidsgiver for å utføre arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsavtalen».

I motsetning til inneværende sak gjaldt Kårstø-saken tiden til og fra arbeidstakerens nye faste oppmøtested. Høyesterett problematiserte deretter uttrykket «til disposisjon» og uttalte at det i dette begrepet ligger en forutsetning om at arbeidstakeren kan utføre arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsavtalen.

Det ble vist til arbeidsmiljølovens forarbeider i Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) hvor det på s. 315 fremgår at:

«Reise til og fra arbeidet vil som i dag falle utenfor definisjonen av arbeidstid. Dersom arbeidstakeren i løpet av arbeidsdagen blir sendt til et arbeidssted utenfor virksomheten, men kommer tilbake før arbeidsdagen er avsluttet, vil normalt slike reiser regnes som arbeidstid. Annen reisetid i forbindelse med arbeid lengre unna arbeidsstedet hvor for eksempel overnatting er nødvendig vil ikke være arbeidstid, med mindre arbeidstakeren blir pålagt plikter slik at vedkommende likevel må sies å stå til arbeidsgivers disposisjon.»

Polititjenestemannens reiser faller inn under siste kategori, dvs. reiser hvor arbeidstaker er pålagt plikter slik at vedkommende må anses for å stå til arbeidsgivers disposisjon. Ifølge forarbeidene er slik reisetid ikke å anse som arbeidstid dersom arbeidsgiveren ikke er pålagt å utføre arbeidsoppgaver i tråd med arbeidsavtalen.

Arbeidstidsdirektivet artikkel 2 definerer «arbeidstid» som «det tidsrum hvori arbejdstageren er på arbejde og står til arbejdsgiverens rådighed under udførelsen af sin beskæftigelse eller sine opgaver […]».

Det var forståelsen av denne definisjonen som EFTA-domstolens rådgivende uttalelse av 27. november 2017 omhandlet.

I sin rådgivende uttalte fant EFTA-domstolen ikke grunnlag i arbeidstidsdirektivet for statens anførsler om at det bare er aktivt arbeid som kan klassifiseres som arbeidstid.

EFTA-domstolen uttalte at begrepet «arbeidstid» må defineres på bakgrunn av tre elementer.

Først må man vurdere hvorvidt arbeidstakeren må utføre arbeidsoppgaver eller plikter innenfor rammene av arbeidsforholdet i forbindelse med reisen. EFTA-domstolen la til grunn at en reise er en nødvendig forutsetning for at en arbeidstaker skal kunne oppfylle sine arbeidsoppgaver dersom vedkommende er pålagt å utføre slike arbeidsoppgaver på et annet sted enn sitt faste arbeidssted.

For det andre må det vurderes hvorvidt arbeidstakeren står under arbeidsgivers disposisjon under reisen, dvs. hvorvidt arbeidstakeren er rettslig forpliktet til å følge instrukser gitt av arbeidsgiver. EFTA-domstolen la her vekt på at polititjenestemannen hadde meldt fra til Operasjonssentralen om sin reise og reiste med arbeidsgivers bil og mobiltelefon som var utrustet med GPS-sporing som kunne benyttes av Operasjonssentralen. Politibilen var også utrustet med politiets sambandssystem som polititjenestemannen benyttet til å gi informasjon til Operasjonssentralen om reisen.

For det tredje må det vurderes om arbeidstakeren utfører arbeid under reisen. EFTA-domstolen viste her til at et pålegg om å utføre oppgaver på andre steder enn arbeidstakerens faste arbeidsplass vil medføre at arbeidstakeren ikke kan bestemme pendleravstand. Reisen vil da måtte «betraktes som en integrert del av [polititjenestemannens] arbeid.

EFTA-domstolen konkluderte med at

«[d]en nødvendige tid som medgår til reise utenfor alminnelig arbeidstid for en arbeidstaker som den ankende part til og/eller fra et annet sted enn hans faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, utgjør ‘arbeidstid’ etter artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF.»

EFTA-domstolen var av den oppfatning at det ikke var nødvendig men en vurdering av intensiteten av den mengde arbeid som ble utført på reisen.

Videre var hyppigheten av reisene uvesentlig, med mindre konsekvensen av slik reising er at «arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested».

Høyesterett sluttet seg til denne argumentasjonen og konkluderte i likhet med EFTA-domstolen med at polititjenestemannens reisetid var å anse som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven kapittel 10.

Høyesterett tok deretter stilling hvordan reisene skulle godtgjøres, herunder som reisetid eller som overtid. Etter en konkret vurdering av tariffavtalen ATB 2013 og Hovedtariffavtalen i staten fant et flertall på fire dommere at polititjenestemannen måtte kompenseres etter hovedregelen om kompensasjon for reiser innenlands for de to første reisene.

Til støtte for denne konklusjonen viste Høyesterett til at aktivitetene som ble utført under de to første reisene ikke medførte at reisene

«samlet sett […] må regnes som overtid. Det primære med reisene var forflytningen til og fra tjenestestedene der det skulle utføres aktivt politiarbeid. Thue hadde dessuten den sedvanlige fleksibiliteten som 14 tjenestemenn ellers har under slike tjenestereiser. Dersom hele reisen i tilfeller som dette skal regnes som overtid, vil sondringen mellom reisetid og overtid forskyves på en måte som jeg ikke finner dekning for i avtaleverket.»

Grunnet en særregel i tariffavtalen ATB 2013 fant Høyesterett at den tredje reisen måtte kompenseres som overtid da reisen ble gjennomført i tilknytning til polititjenestemannens fritid og som følge av en instruks fra arbeidsgiver.

En dissenterende dommer kom til at polititjenestemannen hadde krav på overtidsbetaling for samtlige reiser da reisene måtte anses som «[a]rbeidet tid utover den alminnelige arbeidstid».

Veien videre

Det foreligger usikkerhet om betydningen av dommen, herunder hvor vidtrekkende den egentlig er.

Unio-leder Ragnhild Lied har uttalt at

«Høyesterett har nå skapt klarhet i hva vi kan definere som arbeidstid i staten. Vi forventer nå at staten som arbeidsgiver rydder opp i egen begrepsbruk, og at ansatte som faktisk utfører arbeid på reise, også får betalt for dette.»

Staten ved Regjeringsadvokaten hevder på sin side at dommen begrenset betydning da

«[d]en vil gjelde for polititjenestemenn og andre grupper som er underlagt en særskilt tilkallingsrett, som de som reiser i tjenestebil, har med seg utstyr og er kontaktbar for arbeidsgiver utover det normale.»

Det råder altså usikkerhet om rekkevidden av dommen. Det vil bli spennende å følge med på om dommen vil føre til endret praksis i staten.

Brækhus bistår i alle typer saker knyttet til arbeidslivet, både arbeidsgivere, arbeidsgiverorganisasjoner, arbeidstakere og fagforeninger. Vi har bred kompetanse og lang erfaring innen rådgivning, forhandlinger og tvisteløsning og prosederer jevnlig for domstolene. De fleste saker løser vi likevel uten bruk av rettsapparatet.

Våre advokater har inngående bransjekunnskap, og stadig flere ser verdien av løpende å drøfte HR-relaterte spørsmål med oss. Vi vektlegger tverrfaglig samarbeid med våre advokater med annen spesialkompetanse. På den måten får våre klienter til enhver tid få best mulig ekspertise innen et hvert fagområde.

Brækhus er anbefalt innen området arbeidsrett av blant annet Legal 500. Våre advokater holder regelmessig foredrag innenfor arbeidsrettslige emner.