Sakens bakgrunn
Helsefagarbeider A var ansatt i Helse Stavanger HF. Gjennom sin stilling gjorde A seg kjent med fem dokumenter fra pasientjournalen til sin kjærestes ekskone, uten at det forelå tjenstlig behov. I etterkant av innsynet, ble det utvekslet sms-er mellom pasienten og A, uten at As arbeidsgiver ble varslet om dette.

Arbeidsgiver fikk først kjennskap til innsynet gjennom en henvendelse fra Fylkesmannen i Rogaland, i forbindelse med at pasienten hadde klaget A inn til Pasient- og brukerombudet. Etter avholdt møte og drøftelsesmøte mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, ble A oppsagt.

Fylkesmannen sendte saken til Statens helsetilsyn, som ila A en advarsel for forsettlig overtredelse av helsepersonelloven § 21 a, det såkalte «snokeforbudet».

I tingretten ble A, under dissens, gitt medhold i at oppsigelsen var ugyldig, mens lagmannsretten ga arbeidsgiver medhold. A anket saken videre til Høyesterett, med Fagforbundet som partshjelper.

Sakens spørsmål
Spørsmålet for Høyesterett var om det forelå en urettmessig oppsigelse av A, jf. arbeidsmiljøloven § 15-7.

A mente at lagmannsretten hadde lagt til grunn en for lav terskel for oppsigelse, og at arbeidsgiver ikke kan foreta en strengere reaksjon på lovbruddet enn tilsynsmyndigheten. A mente at en advarsel måtte være riktig reaksjon på lovbruddet.

Høyesteretts vurdering
Høyesterett kom til at det forelå gyldig oppsigelse. I sin vurdering vektla retten særlig at hensikten med forbudet i § 21 a er å forsikre de som oppsøker helsetjenester om at deres sensitive opplysninger kun blir benyttet i forbindelse med tjenstlig behov. Pasientenes tillit til sykehuset er avgjørende for å sikre at det blir gitt fullstendig informasjon, slik at det kan foretas riktig og forsvarlig medisinsk behandling. I forlengelse av dette kan etterlevelsen av § 21 a ha avgjørende betydning for liv og helse.

Høyesterett kom til at overtredelse av bestemmelsen representerer et alvorlig tillitsbrudd overfor Helse Stavanger HF, og at tillitsbruddet ble forsterket av det forelå en privat, negativ relasjon mellom A og pasienten. De utvekslede sms-ene mellom pasienten og A i etterkant av innsynet bidro til at tillitsbruddet må anses som grovt. At A unnlot å varsle arbeidsgiver ble også tillagt vekt, men dette var ikke et sentralt moment i avgjørelsen.

Helsetilsynets behandling av lovbruddet kunne etter rettens vurdering ikke legge føringer for arbeidsgivers mulighet til å håndtere saken. Retten uttalte at de to sporene bygger på hver sin lovgivning der sanksjonene er forskjellige. Det ble videre vektlagt at arbeidsgiver har en annen rolle og et bredere spekter å ivareta enn Helsetilsynet. A’s anførsel om at Helsetilsynets vedtak må virke normerende for oppsigelsesvurderingen, førte dermed ikke frem.

I forholdsmessighetsvurderingen ble det vektlagt at en oppsigelse vil være en alvorlig reaksjon, som har negative konsekvenser for A. Likevel sto hun ikke i en vesentlig annen stilling enn andre arbeidstakere som blir sagt opp. Slike forhold vil være av mindre betydning når oppsigelsen skyldes arbeidstakers pliktbrudd. Det var ikke tilstrekkelig for å reparere tillitsbruddet at det ikke var noe å utsette på As arbeid de tre årene hun sto i stillingen etter oppsigelsen. Høyesterett konkluderte dermed enstemmig med at oppsigelsen var rettmessig.

Dommen viser at ett enkelt pliktbrudd i noen tilfeller kan være tilstrekkelig til å begrunne en gyldig oppsigelse. Terskelen er imidlertid svært høy. Høyesterett uttalte i dommen at taushetsplikten er en del av kjernekunnskapen til helsepersonell, som skal bidra til å ivareta pasientenes integritet og verne unødvendig spredning av pasientopplysninger. Denne type alvorlig pliktbrudd kan ha betydning for liv og helse. Avgjørelsen sier oss dermed noe viktig om taushetspliktens stilling i helsesektoren.

Hør også podkasten med samme tema: