Et aktuelt grep kan være å melde oppbud for selskapet som drives i dag, med siktemål å «kjøpe boet», dvs. kjøpe ut virksomheten fra boet, og drive denne videre i et nystartet selskap med «blanke ark». Erfaring viser at det er en fordel å iverksette en slik prosess i god tid før staten og andre aggressive kreditorer begynner å banke på døren.

Konkurs forbindes vanligvis med noe negativt, fordi det innebærer kroken på døren for virksomheten. En konkurs kan likevel i noen situasjoner snus til noe positivt, som en mulighet for å få til en ny, frisk start, og dermed sikre et best mulig utgangspunkt for videreføring av den eksisterende driften.

Den nye loven om rekonstruksjon, som blant annet anvendes i Norwegian-prosessen, har riktignok skapt et vesentlig bedre rammeverk for å sikre videreføring av eksisterende virksomheter, uten å gå veien om konkurs. En slik rekonstruksjonsprosess blir likevel uunngåelig relativt kostbar og kompleks, i tillegg til å være tidkrevende, og er derfor mindre godt egnet for mange små og mellomstore virksomheter. For disse kan eierne og ledelsen derfor vurdere å benytte konkurs som en alternativ form for restrukturering, med sikte på å sikre arbeidsplassene og videre drift.

Eksempler på dette har vi sett i flere tilfeller, både før og etter pandemien, der de aller største sakene slik som G-Sport og Vita riktignok ble gjennomført før pandemien inntraff. Både disse større sakene, med tilhørende medieeksponering, og de mange flere mindre sakene illustrerer at konkurs fremdeles er den klart hyppigste metoden for restrukturering i Norge.

En slik restrukturering kan gjerne gjennomføres med relativt enkle grep, men det er viktig å planlegge riktig, og sørge for at alle berørte interesser ivaretas på forsvarlig måte, så vel før som etter konkursåpningen. Det viktigste premisset er naturligvis at ledelsen og eierne har tenkt ordentlig gjennom om det er mulig å få til en lønnsom drift etter en ny start, og hva som bør gjøres annerledes og bedre enn i den eksisterende driften.

I den forbindelse er konkurs et «godt verktøy», ettersom eierne vil ha stor frihet med hensyn til hvilke deler av den gamle virksomheten som ønskes overtatt og videreført. Aktuelle muligheter vil kunne være reduksjon i antall filialer eller andre strukturelle endringer av virksomheten, noe som særlig i varehandelen har vist seg praktisk grunnet digitaliseringen som har skutt fart det siste året. De ansatte vil heller ikke ha de samme rettighetene i en konkurs som i en normalsituasjon, slik at det ikke er en betingelse for videreføring av driften at alle de ansatte i den innstilte virksomheten tas med videre, eller at lønns- og andre arbeidsvilkår opprettholdes.

Ved en slik prosess er det videre viktig å gjøre gode forberedelser, der ledelsen må påse at prosessen ikke får unødige negative virkninger for den gamle virksomheten, og dermed forverre kreditorenes dekningsutsikter i den kommende konkursen. Viktige elementer i slike forberedelser er gjerne å diskutere situasjonen med virksomhetens bankforbindelse, de ansatte, utleieren av forretningslokalene, og med de viktigste leverandørene. Siktemålet ved disse diskusjonene bør være å realitetsorientere de impliserte aktørene, og forberede på at det går mot en konkurs. Dette er ikke minst viktig av hensyn til at de samme aktørene typisk også vil være viktige partnere etter en re-start.

I forlengelsen av dette er det også viktig å forberede en strategi før det åpnes konkurs med sikte på å kjøpe ut virksomheten fra konkursboet, og sørge for nødvendig finansiering i den forbindelse. Det er videre avgjørende å legge opp til en proaktiv tilnærming rett etter konkursåpningen, ved å opprette rask kontakt med bostyrer for å lansere interesse for å kjøpe ut virksomheten, og i den forbindelse samarbeide om å sikre kortest mulig driftsstans. Det optimale er naturligvis å unngå driftsstans i det hele tatt, slik at driften kan opprettholdes uforstyrret av konkursen, frem til det er inngått en avtale om virksomhetsoverdragelse. For at dette skal være gjennomførbart må kjøperen, gjerne ved hjelp av sin bankforbindelse, garantere overfor boet for kostnadene i denne overgangsperioden.

I selve budprosessen med bostyrer må eieren alltid være klar over at tredjeparter også vil få muligheten til – og dessuten gjerne oppfordres til – å legge inn bud på virksomheten. I praksis vil likevel slike tredjeparter ikke ha samme innsikt som de eksisterende eierne, slik at de vil ha dårligere forutsetninger for å legge inn et best mulig samlet bud; der et viktig element for boet som selger ofte er at så mye som mulig føres videre med sikte på å redde arbeidsplassene. Det er derfor oftest lettere å lykkes med en slik prosess ved å kjøpe hele virksomheten, eller så mye som mulig av denne, fremfor å kjøpe ut enkeltaktiva, slik tredjeparter oftere vil være mer interessert i.

Dersom eiendeler som skal overtas av kjøperen er beheftet med pant, må panthaver, som typisk er banken, godkjenne overdragelsen. Dette bør naturligvis søkes avklart med banken i forkant av konkursprosessen, forutsatt at det er mulig.

Til slutt er det viktig å ha fokus på at vurderingene av mulig handlingsalternativer ved en forestående konkurs ofte er komplekse, samtidig som det er mange muligheter til å trå feil; noe som i verste fall kan føre til at styremedlemmer og daglig leder pådrar seg personlig erstatningsansvar. Det er derfor alltid å anbefale bruk av kompetente rådgivere med erfaring fra slike prosesser, for å sikre at prosessen gjennomføres på en god og forsvarlig måte.

Audun Kleppestø tar opp samme tema i Brækhus’ podkast Lovlytt.