I saken nektet Høyesterett provisjonskravet og uttalte at selv om domstolene har adgang til å utfylle avtaler hvor sentrale avtalevilkår er på plass, kan de ikke kan «opptre som avtaleforfattere med utgangspunkt i en uklar partsvilje».

Saken har betydning for mellommannsforhold, men gir også veiledning om domstolenes adgang til å fortolke avtaleforhold generelt.

Sakens bakgrunn

Yara Marine Technologies AS (heretter «YMT») utvikler renseanlegg for skip som benytter tungolje (heretter «Scrubberanlegg»). Presentwater AS (heretter «Presentwater») utvikler såkalte Waste Heat Recovery System (heretter «WHRS»), dvs. systemer for utnyttelse av overskuddsvarme fra skipenes kjølevann. Presentwater hadde på tvistetidspunktet planer om å utvikle et system for å konvertere energi fra overskuddsvarme til andre energiformer, et såkalt Waste Heat Conversion System (heretter «WHCS»). Presentwater drev også agenturvirksomhet for skipsutstyr og skipsinstallasjoner.

Selskapenes daglige ledere møttes på en shippingmesse i Miami i mars 2011. Møtet dannet grunnlag for drøftelser om et potensielt samarbeid mellom partene. Partene drøftet blant annet hvorvidt de kunne kombinere YMTs scrubberanlegg med Presentwaters planlagte WHRC-produkt, slik at sistnevnte system kunne gjøre YMTs scrubberanlegg energinøytral.

I januar 2012 solgte Presentwater WHRS til cruiseskipgiganten Norwegian Cruise Line (heretter «NCL»). Presentwater ba YMT om å utføre installasjonen av systemet. YMT forhørte seg med Presentwater om adgangen til å rette salgshenvendelser til NCL i forbindelse med utførelsen av installasjonsarbeidet, hvorpå Presentwater stilte seg positive til dette.

I løpet av våren 2012 fortsatte partene å drøfte samarbeidsmuligheter for selskapenes respektive produkter og felles kunder. I juni 2012 ble det diskutert om Presentwater kunne holde en presentasjon av YMTs scrubberanlegg for NCL, da sistnevntes tekniske sjef og YMTs daglige leder hadde en dårlig relasjon. Etter dette avholdt Presentwater en slik presentasjon, og agerte også som et mellomledd mellom partene og formidlet teknisk informasjon fra YMT til NCL.

Den 3. september 2012 ble det avholdt et møte hvor NCL, YMT og Presentwater var til stede. Etter møtet holdt NCL og YMT kontakten direkte. Presentwater oversendte et avtaleutkast til YMT den 7. september 2012. Noen skriftlig avtale ble imidlertid aldri inngått mellom partene.

I desember 2012 samt høsten 2013 ble det inngått kontrakter mellom YMT og NCL om levering av scrubberanlegg til en samlet kjøpesum på ca. 324 millioner kroner.

Som følge av kontraktsinngåelsen fremsatte Presentwater et krav om provisjon for sin innsats i forbindelse med salget av scrubberanlegget. YMT avviste kravet, og Presentwater tok ut stevning den 3. september 2014 med krav om provisjon på seks prosent av kjøpesummen, begrenset oppad til 16,5 millioner kroner.

Partene var enige om at det ikke forelå verken skriftlig eller muntlig avtale om retten til provisjon for Presentwaters bistand.

Den 24. juni 2015 frifant Oslo tingrett YMT for Presentwaters krav da de ikke fant at partene hadde oppnådd en felles forståelse av at det forelå en salgsagentavtale. Presentwater måtte dermed selv bære risikoen for at egne forutsetninger ikke var forstått av YMT.

Presentwater anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som den 13. september 2016 ga Presentwater medhold og tilkjente selskapet provisjon tilsvarende 2,32 millioner kroner. Lagmannsretten kom til at partene hadde hatt en felles forståelse av samarbeidet, og at Presenwaters forutsetning om provisjon for bistanden måtte ha fremstått som synlig for YMT. Retten fant at Presentwater hadde nedlagt en betydelig arbeidsinnsats, og at det etter en samlet vurdering ikke burde stilles «store krav til enighet om øvrige avtalevilkår» i den aktuelle saken.

YMT anket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett. Det ble anført at retten hadde utvist feil rettsanvendelse ved å oppstille en lav terskel for avtalebindning ved konkludent atferd, enn det en avtale om betydelig provisjon skulle tilsi. YMT anførte at da partene ikke hadde oppnådd vesentlig enighet om samarbeidets sentrale avtalevilkår, var det ikke domstolenes oppgave å forfatte avtalen.

Høyesteretts avgjørelse

Høyesterett tok utgangspunkt i det norske prinsippet om formfrihet ved avtaleinngåelse, herunder at en muntlig avtale er like bindende som en skriftlig.

Det ble vist til at avtalebinding ved avsavn av skriftlig eller muntlig avtale likevel kan oppstilles på grunnlag av konkludent atferd eller passivitet. Hvorvidt en part skal anses for å ha bundet seg må i hvert enkelt tilfelle avgjøres etter en samlet og konkret vurdering. Momenter av betydning i en slik vurdering er avtalens type og omfang, det aktuelle forretningsområdet, samt hvorvidt det er oppnådd enighet om sentrale avtalevilkår. Partenes forhistorie og forutsetninger utgjør også sentrale momenter i vurderingen.

Hva gjaldt partenes forutsetninger viste Høyesterett til rettspraksis i Rt. 2001 s. 1288, hvor førstvoterende uttalte at dersom partenes forutsetninger skal lede til at en

«kontrakt skal anses sluttet, er det avgjørende om innbyderen har opptrådt på en slik måte at det har gitt anbyderen rimelig grunn til å tro at han har fått oppdraget.»

I inneværende sak presiserte Høyesterett at det kun er de berettigende forventningene som skal tillegges vekt. Det avgjørende er ikke hvordan mottakeren av et løfte eller tilbud oppfatter avgiverens opptreden, men om mottakeren hadde «rimelig grunn til å forstå» at avgiveren mente å binde seg. Høyesterett avviste at det i norsk rett kan oppstilles et klarhetskrav, dvs. at avgiverens forutsetninger må ha kommet klart til uttrykk for mottakeren.

Retten aksepterte ikke Presentwaters anførsel om at det måtte stilles lempelige krav ved vurderingen av om det er inngått et enkeltstående mellommannsoppdrag, selv om slike oppdrag ofte inngås muntlig og på uformell basis. Høyesterett uttalte at verken avtalerettslige prinsipper, rettspraksis eller reelle hensyn taler for en slik løsning, og at det foreligger et behov for «klare kriterier» for at en avtale skal anses foreligge. Retten fant heller ikke at mellommannsoppdrag kunne komme i en særstilling på bakgrunn av reglene om beregning om vederlag uten avtale i agenturloven § 9 og kommisjonsloven § 27. Det ble vist til at bestemmelsene kun gir domstolene adgang til å utfylle en allerede eksisterende avtale.

Høyesterett viste til at saken omhandlet to gründervirksomheter, hvor partene hadde vurdert mulighetene til å benytte hverandres nettverk og fremme hverandres produkter. Partene hadde også drøftet hvorvidt de kunne kombinere hverandres produkter, herunder YMTs scrubberanlegg med Presentwaters WHCS. Retten mente at da samarbeidet potensielt kunne omhandle en kombinasjon av selskapenes respektive produkter, forelå det en genuin interesse i at den andres produkt fikk spredning. Presentwater måtte dermed kunne sies å ha hatt en egeninteresse i å markedsføre YMTs scrubberanlegg overfor NCL. Høyesterett fant det nærliggende at mens Presentwater kan ha hatt en forventning om provisjon, kan YMT på sin side ha ansett samarbeidet som felles promotering. YMTs sannsynlige betraktning av samarbeidet reiste dermed tvil om selskapet hadde hatt en «rimelig grunn til å tro» at det var inngått en avtale om provisjon for Presentwaters bistand.

Retten viste til at dersom partene først har oppnådd enighet om sentrale avtalevilkår, skal dette tillegges stor betydning i helhetsvurderingen av om avtale er inngått. Høyesterett fant at når det verken i partenes forutsetninger eller korrespondanse foreligger enighet om sentrale avtalevilkår, herunder vederlag, fullmakter, plikter, omfang eller lengde, såkalt essentialia negotii, vil denne uklarheten tale for at det ikke foreligger en felles partsvilje eller en berettiget forventning hos Presentwater. Retten presiserte at selv om domstolene har adgang til å utfylle en avtale, skal de ikke forfatte avtalen på bakgrunn av en uklar partsvilje. Høyesterett ga etter dette YMT medhold i anken og avviste Presentwaters krav på provisjon.

Mindretallets vurdering

Avgjørelsen ble avsagt under dissens, hvor to av tre høyesterettdommere fant at anken måtte forkastes. Mindretallet fremhevet at da Presentwaters misforståelse måtte fremstå som synlig for YMT, vil sistnevntes manglende korrigering av slik misforståelse tilsi at YMT hadde en rimelig grunn til å tro at Presentwater forventet provisjon for sin bistand.

At det ikke forelå enighet om sentrale avtalevilkår måtte tillegges mindre vekt hvor partene var innforstått med at Presentwater skulle prestere en ytelse. Mindretallet viste til at en slik situasjon skilte seg «fundamentalt» fra tilfeller hvor man skal søke å oppstille en avtale der partenes ytelser er gjensidig betinget. I slike tilfeller vil ikke balansen mellom partene forrykkes dersom man finner at det ikke foreligger en avtale. Mindretallet uttalte at da Presentwater skulle levere en ytelse, forelå det en «naturlig presumsjon» for at YMT skulle yte vederlag for denne ytelsen. Etter mindretallets oppfatning måtte YMT dermed ha vært klar over Presentwaters forutsetning om provisjon for bistand med salgsarbeidet.

Hva kan vi lære av Høyesteretts avgjørelse?

Til tross for Høyesteretts uenighet i den konkrete saken, kan avgjørelsen bidra med noen holdepunkter som man bør ha i mente ved kontrahering med andre parter.

Det klare utgangspunktet ved inngåelsen av enhver avtale er å avklare hvilke forventninger partene har. En slik avklaring kan bidra til at man unngår kostbare overraskelser og misforståelser som ellers kan oppstå underveis i kontraktsforholdet.

Som tidligere nevnt opererer norsk rett med et prinsipp om formfrihet ved avtaleinngåelse. Dette medfører at en muntlig avtale er like bindende som en skriftlig. Dersom det oppstår tvist om hvorvidt en avtale er inngått eller hvilket innhold den har, er det av stor betydning å kunne sikre etterrettelighet for det som er avtalt. Skriftlighet er da av naturlige årsaker å foredra.

Selv om det foreligger en skriftlig avtale mellom partene kan det likevel oppstå endrede omstendigheter underveis i kontraktsforholdet, eksempelvis ved at partene avtaler løsninger som avviker fra den opprinnelige avtalen. Slike endringer bør i likhet med avtalen nedfelles skriftlig, eksempelvis som en tilleggsavtale, protokoll eller i e-post.

Partenes forutsetninger om lovvalg eller verneting er også en problemstilling som ofte blir oversett ved avtaleinngåelsen, men som kan få stor betydning i grenseoverskridende saker dersom tvist først oppstår. Dette temaet bør vies særlig oppmerksomhet i avtalen. I tillegg bør man også være oppmerksom på eventuelle henvisninger i avtalen til den andre partens standardvilkår, som kan inneholde avvikende løsninger om blant annet lovvalg eller verneting.

Dersom tvist uansett er uunngåelig vil kravshaver ofte se seg tjent med å engasjere juridisk bistand for å ivareta sine krav.

Brækhus tilbyr løpende bistand i alle saker knyttet til privatrettslige og kommersielle kontrakter, herunder utarbeidelse, forhandlinger, oppfølgning og etterfølgende kontraktshåndtering, samt alle former for tvisteløsning (alternativ, domstol og voldgift). Våre advokater har også spisskompetanse hva gjelder grenseoverskridende agent-, forhandler-, distribusjons- og salgsavtaler.