Lagmannsretten ga omsorgsarbeiderne medhold i at de var arbeidstakere i Stendi AS, til tross for at de hadde blitt behandlet som selvstendig næringsdrivende. Den 26. november 2021 besluttet Høyesterett at anken fra Stendi ikke ble tillatt fremmet, og lagmannsrettens dom ble da rettskraftig (HR-2021-1225-U).

Den 29. juni 2021 avsa Borgarting lagmannsrett dom i den såkalte Stendi-saken (LB-2019-184977). Saken gjaldt spørsmålet om 24 omsorgsarbeidere som hadde inngått oppdragskontrakter med Stendi AS, reelt sett var arbeidstakere. Lagmannsretten ga omsorgsarbeiderne medhold i at de var arbeidstakere i Stendi AS, til tross for at de hadde blitt behandlet som selvstendig næringsdrivende. Den 26. november 2021 besluttet Høyesterett at anken fra Stendi ikke ble tillatt fremmet, og lagmannsrettens dom ble da rettskraftig (HR-2021-1225-U).

Sakens bakgrunn

I 2018 reiste 24 omsorgsarbeidere hos Stendi AS (tidligere Aleris) sak mot Stendi AS. Alle disse omsorgsarbeiderne jobbet for Stendi AS som miljøarbeidere på grunnlag av oppdragsavtaler.

Bakgrunnen for søksmålet var at omsorgsarbeiderne mente de i stedet for å jobbe som innleide konsulenter på oppdragsavtaler skulle vært fast ansatte i selskapet.

En arbeidstaker nyter vern etter arbeidsmiljøloven, og dette medfører blant annet at en arbeidstaker ikke kan sies opp uten at det foreligger saklig grunn til det. Som arbeidstaker har man også rettigheter ved f.eks overtid og ved sykdom. En innleid konsulent på oppdragsavtale omfattes derimot som utgangspunkt ikke av arbeidsmiljøloven, og vil derfor ikke ha det samme vernet som en arbeidstaker.

Omsorgsarbeiderne hos Stendi AS mente de var arbeidstakere, og i den forbindelse reiste de også krav om etterbetaling for overtid, feriepenger og innmelding i pensjonskasse, samt krav om erstatning for usaklige oppsigelser.

Omsorgsarbeiderne fikk bare delvis medhold i tingretten. 22 av omsorgsarbeiderne anket derfor tingrettens avgjørelse til Borgarting lagmannsrett.

Sakens spørsmål

Spørsmålet for lagmannsretten var om omsorgsarbeiderne som hadde inngått oppdragskontrakter med Stendi AS, reelt sett var arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven § 1-8. Saken reiste videre spørsmål om krav om etterbetaling, samt krav om erstatning og oppreisning fremsatt av omsorgsarbeiderne.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten tok først stilling til spørsmålet om omsorgsarbeiderne var arbeidstakere.

Retten la til grunn at det var de reelle underliggende forholdene som var avgjørende. Det var derfor ikke av betydning at omsorgsarbeiderne arbeidet på oppdragskontrakter.

Lagmannsretten uttalte videre at hvorvidt omsorgsarbeiderne var arbeidstakere eller oppdragstakere berodde på en helhetsvurdering, hvor graden av behov for vern etter arbeidsmiljøloven og ferieloven var styrende for utfallet.

Retten trakk videre frem syv kriterier som etter rettspraksis kan tale for at det foreligger et arbeidstakerforhold:

• Arbeidstakeren har plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet og kan ikke bruke medhjelpere for egen regning.
• Arbeidstakeren har plikt til å underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll av arbeidet.
• Arbeidsgiveren stiller til rådighet arbeidsrom, maskiner, redskap, arbeidsmaterialer eller andre hjelpemidler som er nødvendige for arbeidets utførelse.
• Arbeidsgiveren bærer risikoen for arbeidsresultatet.
• Arbeidstakeren får vederlag i en eller annen form for lønn.
• Tilknytningsforholdet mellom partene har en noenlunde stabil karakter, og er oppsigelig med bestemte frister.
• Hvis det arbeides hovedsakelig for én oppdragsgiver vil dette også kunne tale for at forholdet reelt sett er et arbeidstakerforhold.

Lagmannsretten trakk frem at listen ikke er uttømmende, og at det fortsatt er behovet for vern som er styrende. Retten la også vekt på at momentene personlig arbeidsplikt og arbeidsgivers ledelse og kontroll skal anses som de mest sentrale kriteriene, og dersom disse kriteriene er oppfylt vil det normalt foreligge et ansettelsesforhold. EU-domstolens praksis ble trukket inn som en viktig rettskilde.

I den konkrete vurderingen kom lagmannsretten til at samtlige av omsorgsarbeiderne hadde personlig arbeidsplikt. Retten la blant annet vekt på at oppdragskontraktene forutsatte at omsorgsarbeiderne i alminnelighet selv gjennomførte oppdraget, og at omsorgsarbeiderne heller ikke kunne latt medhjelpere utføre det avtalte arbeidet. Retten la også vekt på at Stendi AS både utøvet, og hadde rettslig adgang til å lede og kontrollere arbeidet. For flertallet var dette langt på vei tilstrekkelig for å konkludere med at omsorgsarbeiderne var arbeidstakere.

Retten trakk også frem at arbeidets art trakk i retning av at det forelå et arbeidstakerforhold, da den personlige arbeidsplikten gjenspeilet det behov brukerne hadde for kontinuitet i kontakten med personalet. Omsorgsarbeiderne utførte også de samme oppgavene som de som var ansatt som miljøarbeidere, og arbeidet ble ledet og kontrollert på samme måte uavhengig av om man var ansatt eller oppdragstaker.

I helhetsvurderingen la flertallet også vekt på at omsorgsarbeiderne hadde behov for vern da arbeidet var en hovedinntektskilde for omsorgsarbeiderne. Omsorgsarbeiderne dekket et fast og varig behov for arbeidskraft i virksomheten, og de hadde behov for det samme oppsigelsesvern som de som var ansatt i selskapet.

Lagmannsrettens flertall konkluderte med at omsorgsarbeiderne var arbeidstakere.

Dette medførte at omsorgsarbeiderne, i hele perioden de arbeidet for Stendi AS, ikke hadde fått ytelser de hadde krav på som arbeidstakere.

Omsorgsarbeiderne hadde derfor krav på etterbetaling av ytelser, særlig overtid og feriepenger. Retten påla også Stendi AS å etterinnmelde omsorgsarbeiderne i tjenestepensjonsordningene. Videre ble omsorgsarbeiderne som fremsatte krav om erstatning og oppreisning etter arbeidsmiljøloven for urettmessig avslutning av arbeidsforholdet gitt medhold i dette. Stendi ble dermed dømt til å betale kr. 24 millioner i erstatning og til sammen kr. 17 millioner i sakskostnader. I tillegg kommer krav om innbetaling av unnlatt arbeidsgiveravgift gjennom mange år.

Dommen gir veiledning om skille mellom arbeidstaker og oppdragstaker. Dommen gir også veiledning om hva som kan bli konsekvensene for virksomheten dersom oppdragstakere i realiteten er arbeidstakere.